Spurte Dr. Harison i dag om hvordan det kom til å gå med den lille jentebabyen som ble født med vannhode (se forrige blogg), og om det stemte at det ikke ble utført operasjon før babyen er 6 måneder. Jeg hadde tenkt en del på dette, da det virket risikabelt å vente så lenge med å gjøre noe. Dr. Harison fortalte at problemet var at foreldrene/familien ikke hadde råd til å betale for operasjonen/utstyr.. Andranomadio (sykehuset vi har praksis på) har heller ikke det utstyret som trengtes for å utføre operasjonen, samt at de heller ikke har økonomi til å hjelpe til ved denne operasjonen. Dr. Harison kunne fortelle at det var mulighet for å gjøre den nødvendige operasjonen på et sykehus i Tana (Antananarivo), men siden familien ikke hadde råd, ville det heller ikke skje noe..
Vi kom med forslag at vi kunne hjelpe til med en sum penger for å sette i gang operasjons – prosessen. Dr. Harison ble takknemlig for denne muligheten, og kunne forsikre seg om at pengene vil bli brukt på det utstyret som må brukes til denne operasjonen. Det operasjonen går ut på er å operere en shunt (tynn slange med ventil) som går fra en av hjerneventriklene til bukhulen, hvor den overflødige væsken havner, og shunten utjevner trykket.
Vi har bestemt oss for å gi 500 000 ariary som tilsvarer ca 1500 kr. For disse pengene kan vi hjelpe den lille jenta til en bedre start på livet. Kirurgene her tjener ca 400 000 ariary (1200 kr.) i måneden, så det sier noe om hvor mye penger dette er for en fattig familie på Madagaskar.. Dr. Harison kom til oss i kveld og fikk med seg pengene og et brev fra oss, som han skal levere til moren når hun kommer til sykehuset i morgen. Familien vet ikke at de får hjelp enda, så vi er spent på å høre hvordan hjelpen blir tatt i mot. Kirken skal samle inn kollekt til den lille familien, det vil gå med til å betale kjøring til Tana. Dr. Harison har kontaktet kollegaen i Tana som skal utføre operasjonen, slik at de er klare til å ta i mot babyen. Det er ikke viljen til å hjelpe det står på, men økonomien er styrende..
Vi har pratet mye om hvordan kan vi hjelpe? Hvem skal vi hjelpe? Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe noen. Jeg føler at det er en riktig avgjørelse å hjelpe denne nyfødte babyen, da de fleste spedbarn som blir født med vannhode, vil vokse og utvikle seg forholdsvis normalt dersom de får rask behandling!
Vi vet ikke hva som hadde skjedd hvis ikke vi hadde bidratt ved dette tilfellet, men nå kan vi ved tett dialog med Dr. Harison følge med på hvordan operasjonen går og hvordan det går videre med den lille jentebabyen. Hva er vel 1500 kroner for oss, i forhold til et forhåpentligvis godt liv for den lille? Vi møter dilemmaer og inntrykk her hver eneste dag, og det er mange følelser og tanker som surrer i hodet..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Stolt av deg vennen! Blir helt rørt av å lese hvordan man kan hjelpe og hvor lite for oss, kan bety så mye for andre. Kanskje det er en tanke å gjøre noe innsamlingsaksjon til sykehuset? Tror nok mange ville være interessert i det, spesielt om de kunne lest bloggen din og fått tatt del i inntrykkene og sånn.
SvarSlettKjære Ulla! Nu fikk jeg _ stor klump i halsen - når jeg leste Bloggen din. Og jeg er så enig i din avgjørelse - og særlig når du står mitt oppe i begivenhetene. Du må bare huske, Røde Kors sitt slagord - Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
SvarSlettMen i den situasjon som du var i, forstår man bedre meningen med Skriftens ord, om å vandre i de ferdiglagde gjerninger. Lykke til videre som ( SAMARITAN ) Nu skulle du hatt en stooor klem men den må du ha til gode. Mange varme hilsner fra farfar og tante Tulla, som har vert innom til frokost. Hei då!
Spennende å lese hvordan du har det. Skjønner så godt hvordan du har det med dilemmaene dine. Må være tøfft å se det fra et sykehus. Du er flink, kan tenke meg mange pasienter har satt stoooor pris på deg Ulla!
SvarSlettSlik skal det være. Det er noen som plutselig er der og som du ikke kan la være å hjelpe. Slik var det for meg også.
SvarSlettDet jeg har lært etterpå er at en må tenke grundig igjennom hva e gjør videre, det er jo slik at slike shunt kan gå tett, at de må byttes når barnet vokser. Hva gjør dere med oppfølgingen? Hva slags forventninger får de dere hjelper?
Det er en annen kultur på Madagaskar, og det er sikkert lurt å forhøre seg om hvordan det kan gå og hva som skjer.
Kanskje flere elever blir med også, men kanskje det er risikabelt å gjøre mer? Hvordan kan en hjelpe om fremtida vi ikke kjenner? Husker ei jente med hydrocephalus jeg skulle hjelpe med rullestol. Hennes shunt hadde blitt tett og hun hadde hatt store smerter i hodet og blitt litt lam... Viktig å informere foreldrene om slike ting og at de må til lege om noe skjer, (ikke til medisinmannen i landsbyen,,,)
Hør med de som bor der og kjenner forholdene.